Jeg har egentlig ikke begynt å fotografere til prosjektet mitt før de siste to ukene, men nå har jeg satt av bolker på to uker med jevne mellomrom fram til sommeren hvor jeg kan jobbe konsentrert med diakonissene.

Den opprinnelige planen min var å fotografere de gamle damene jevnt og trutt gjennom et helt år. Av forskjellige grunner har jeg ikke kunnet gjøre det. Jeg har vært stresset fordi jeg har ikke har begynt og fordi jeg har et utfordrende prosjekt, fortellermessig. Jeg vil gjerne fortelle om noe som snart blir borte, og jeg vil også fortelle om noe som har vært, men ikke finnes mer. Hvordan gjør man det? Eller kan man det?

Men jeg har begynt med en enkel struktur:

1. Enkle, rene portretter som viser de gamle damene.

2. Besøk hjemme hos hver enkelt. Der finner jeg detaljer og historier som viser diakonissenes individuelle og felles historie. Jeg samtaler også mye med dem for å finne fram til situasjoner som kunne vært interessante for fotografering.

3. Plotte inn hendelser, aktiviteter som kan fotograferes og som kan være med å fortelle noe om diakonissenes liv (begravelser, feiringer, jubileer, arbeidsoppgaver)

4. Fotografere fellesområder, ting, gjenstander, steder som sier noe om det felles livet de har levd (gravlund, hytte, stue, sølvtøy)

Så tar jeg det derfra og ser hvordan uttrykket tar form og om det har noe å fortelle.

Ellen Lande Gossner