Therese Alice Sanne er frilansfotograf bosatt i Trondheim. Hun er utdannet ved fotojournalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo, og jobber for blant annet VG.

I sin søknad skriver Therese om sin motivasjon for NJP og hennes møte med den legendariske fotografen Martin Parr. Han mente det kunne se ut som det bare fantes en «riktig vei», en slags doktrine, for hvordan fotografer i Norge fotograferer og forteller historier.

– Det han sa regner jeg med var en overdrivelse av sannheten, men likevel var det en slags sannhet. Dette har jeg tenkt mye på siden den gang.

Therese Alice Sanne ønsker å utforske hva det er med samfunnet i dag som gjør at så mange unge er psykisk syke. En av fem norske ungdommer oppgir at de har psykiske plager, ME, spiseforstyrrelse, angst, depresjon eller driver selvskading.

Prosjektet til Sanne består i hovedsak av to deler/metoder: I den første møter vi den syke og får historien deres. I den andre vender hun kamera i den andre retningen, ut mot samfunnet. Hun vil bruke deres historier og erfaringer til å se samfunnet på nytt. Ta et skritt tilbake og prøve å se andre sammenhenger. Skildre.

– At noen plages psykisk er noe som skjer først og fremst i hodet. Å fotografere tanker er ikke mulig, men det er en rekke bivirkninger av den psykiske lidelsen som er synlig. Jeg tror det kan være nyttig å gjøre ting på en «utypisk» måte.

– I stedet for å se på vår tilstedeværelse og vår mulige innvirking på situasjonen som en ulempe når vi er ute og tar fotografier, vil jeg heller bruke møtene som en sjanse til å fortelle noe unikt, en subjektiv historie som oppstår i møtet mellom to personer, skriver Sanne i sin prosjektbeskrivelse.

Hun ønsker å inkludere de hun møter i prosjektet slik at de er med på å fortelle sine egne historier. De må fortelle henne hvordan det føles å være dem når det gjør som mest vondt. Derfra vil Sanne sammen utforske hvordan dette kan uttrykkes i bildet av de som er syke. Slik beholder de integriteten og hun selv unngår å bli sykeliggjort.

Finn Skårderud skriver i sin bok Uro—en reise i det moderne selvet, om hvorfor det kan være en utfordring for den enkelte å opprettholde sin psykiske helhet i dagens samfunn:

«Nåtiden et urolig sted å være. Moderne kultur er et historisk særtilfelle. Det er en kultur som henter sine idealer og kollektive bilder fra noe som ikke finnes: fra fremtiden. Essensen av det moderne er å bryte med tradisjoner, og i stedet sette forandring og omsetning. Nåtiden er ikke noe sted å oppholde seg. Uroen er således et kulturelt premiss, og ikke bare en tilfeldighet. Den er både virkning og bivirkning. Vi bekjenner oss til utviklingen.»

Foto: Therese Alice Sanne

Foto: Therese Alice Sanne