– Å være ærlig med deg selv, både som fotograf og menneske, er det vesentligste.

Slik avsluttet Magnum-fotograf Christopher Anderson NJP-seminaret onsdag. Anderson og Linda Bournane Engelberth presenterte begge sine personlige prosjekter og fortalte om hvordan de har utviklet sin egen stemme og personlige uttrykk i fotografiet.

– Jeg har erfart at for å finne min egen stemme, så må jeg fotografere noe jeg virkelig liker og jobbe på en måte som virkelig gir mening: Å komme så tett som mulig på mennesker, fortalte Linda Borunane Engelberth under NJP-seminaret.

Hun har testet ut forskjellige bildeformater og hun har fordypet seg i både filmer og bøker.

– Det jeg gjorde – og fortsatt gjør – er å utfordre ut mine egne grenser. Hvor tett kan jeg gå, hvor tett kan jeg komme på mennesker?

Foto: Espen Rasmussen

Tenker filmatisk

For Linda handler det mye om at betrakteren av bildene skal se hva som er viktig gjennom fotografens øyne.

– Jeg tenker filmatisk, jeg tenker scener og jeg bruker også notater aktivt for å utvikle mine prosjekter. Jeg tror også at min egen mentale tilstand i et hvert øyeblikk er med på å forme mitt bildespråk, fortalte hun til en fullsatt sal hos Fritt Ord.

Konseptuelt prosjekt

Engelberth viste flere prosjekter hun jobber med. Persona er en novelle som vil inneholde flere kapitler. Akkurat nå arbeider hun med det første.

– Det handler om min mor, som døde av MS. Det er et konseptuelt prosjekt, jeg iscenesetter bilder av meg selv som mamma. Dessuten bruker jeg gamle bilder av henne og brevene hun skrev. Jeg gir mamma et annet liv, der hun blant annet gifter seg og får barn, sa Engelberth.

Foto: Linda Bournane Engelberth / VII

Verden rundt

Magnum-fotografen Christopher Anderson tok de besøkende med på en reise gjennom et langt og svært innholdsrikt fotografisk liv. Han begynte å ta bilder som en hobby, og hobbyen endte etter hvert opp som en jobb.

– Etter 11. september 2001 ble jeg på en måte fanget av verdensbegivenhetene. Jeg reiste verden rundt på oppdrag for aviser og magasiner, og jeg jobbet som fotojournalist. Jeg hadde ikke tenkt så mye på hva slags fotograf jeg ville bli, men samtidig var jeg alltid på søken etter det som fortalte noe større og universelt i mine bilder, fortalte Anderson.

– Handlet om min erfaring

I 2004 fikk han et oppdrag som førte han til Venezuela, der Hugo Chavez styrte landet og folket var delt mellom de som elsket han og de som hatet presidenten.

– Jeg merket at bildene jeg tok ble mer personlige, de handlet mer om min erfaring ved å være i Venezuela enn det å dokumentere og forklare på en typisk fotojournalistisk måte. Dette endte til slutt i boken Capitalo, og det ble en slags begynnelse på slutten for meg som en klassisk fotojournalist, sa Anderson.

Sønnen

Så kom hans første sønn til verden, og Anderson reagerte ved å bruke kameraet sitt.

– Jeg dokumenterte sønnen min på en måte som alle fedre ville gjort, instinktivt og intuitivt. Det tok lang tid før det gikk opp for meg at disse bildene skulle bli en del av meg som fotograf.

– Men etterhvert skjønte jeg at alt jeg hadde gjort fram til min sønn ble født hadde vært en forberedelse. Bildene av mitt barn ble de viktigste bildene, fortalte Magnum-fotografen. Fotografiene endte opp som boken SON, en personlig fortelling om hans nyfødte sønn og samtidig en historie om hans far og fotografen selv.

Foto: Christopher Anderson / Magnum Photos

Ærlighet

Han utviklet også sin visuelle stemme i den perioden. Han forsøkte ikke å ta «gode» bilder, han bare så ting og fotograferte dem. Han prøvde ikke lenger å være en typisk god «flinkis» fotograf.

– Fotografiet skal være meg. Ikke prøv å fange følelser i bildene dine, du skal bare føle det. Å forsøke å fange noe i et bilde er det motsatte av hva som skaper et godt fotografi for meg. Jeg tror på ærlighet. Å være ærlig med deg selv som fotograf og menneske er det som viktig, avsluttet han.