Skip to main content

I tre dager var de åtte NJP-fotografene samlet i Holmsbu for å redigere prosjekter, drøfte ideer og diskutere fotografi sammen med mentorene Marie Sjøvold og Pieter Ten Hoopen.

Hvert annet år samles deltakerne i Norwegian Journal of Photography for å jobbe med prosjektene til den kommende utgaven av NJP-boken. Denne gangen var det den svensk/nederlandske fotografen Pieter Ten Hoopen og norske Marie Sjøvold som kom til Holmsbu for å veilede fotografene.

Fra 19. til 22. april handlet det om redigering, diskusjoner om fotografi, retninger, ideer og etikk. Sammen med redaktørene Laara Matsen, Rune Eraker og Espen Rasmussen, ble arbeidene strukturert og redigert ned. På lørdag besøkte Kari Hesthamar workshopen, kjent blant annet fra NRK Radiodokumentaren, for å snakke om hvordan hun jobber med langtidsprosjekter.

Tenker nytt

– Vi setter oss ofte fast i måten vi uttrykker oss på som fotografer. Derfor leter jeg etter nye måter å kickstarte meg selv, sånn at jeg får en ny måte å se ting på og slik at jeg tenker nytt, fortalte Pieter Ten Hoopen på workshopens første dag. Han har lang tid bak seg som dokumentarfotograf og har gitt ut en rekke bøker.

– Det viktigste for meg er historiefortelling. Nå jobber jeg mye for organisasjoner, der jeg både lager utstillinger og multimediaprosjekter. Organisasjoner erstattet på mange måter aviser og magasiner for meg, jeg har nesten ikke jobbet for tradisjonelle medier siden 2012, sa han.

Mentor Pieter Ten Hoopen (i midten) sammen med fotograf Damian Heinisch og Line Ørnes Søndergaard.

Hungry Horse

Pieter Ten Hoopen fortalte videre om et av sine store prosjekter, Hungry Horse.

– Jeg finner nye prosjekter som blir en fotografisk utfordring for meg selv. Jeg hadde jobbet i flere år med Hungry Horse i USA, men følte etter hvert at ting stoppet opp. Jeg fotograferte på samme måte, jeg turde ikke utfordre meg selv. Så da bestemte jeg meg for å dra til Japan og gjøre en bok. Jeg ga meg selv syv dager på å gjennomføre Tokyo-prosjektet, hvor jeg hver dag skulle følge en ny person. 

Når han var ferdig, dro Pieter Ten Hoopen til Kina og trykket boken i et begrenset opplag.

– Ved å bryte med alt annet, og gjøre prosjektet fra Japan på så kort tid, ble jeg helt fri, jeg jobbet uten begrensninger og jeg turde å utvikle fotograferingen min. Jeg fant nye måter å tenke på, noe som hjalp meg veldig når jeg skulle avslutte Hungry Horse, fortalte han.

Subjektiv dokumentasjon

Marie Sjøvold jobbet tidligere som fotograf for blant annet VG, og tilbragte flere år i Berlin, før hun flyttet hjem til Norge. 

– Jeg fant etterhvert en måte å jobbe på som kan beskrives som subjektiv dokumentasjon, sa Sjøvold under NJP-workshopen i Holmsbu. Hun fortalte at etter et ferdig prosjekt, får hun et sterkt behov for å fotografere og lage et prosjekt på en helt ny måte.

– Ofte skjer det flere sammenfallende ting i mitt liv som fører til at jeg går i gang med et prosjekt. Det kan være noe som gjør inntrykk på meg, en hendelse oppstår i mitt liv som betyr mye og så skjer det noe i samfunnet. Når dette på en måte faller sammen, da er det starten på et nytt prosjekt. 

Mentor Marie Sjøvold (i grønt) sammen med fra venstre Damian Heinisch, mentor Pieter Ten Hoopen og fotograf Katinka Goldberg.

Inn på soverommene

Marie Sjøvold, som selv var med i første runde av NJP, fortalte fotografene om noen av hennes prosjekter og om veien mot ferdig utstilling og bok. While We Were Sleeping førte fotografen inn på soverommene til folk. Hun tilbragte hele natten sammen med mennesker, for å fotografere dem mens de sov. 

– Det var nesten litt som å fotografere min egen rus. Jeg ble så trøtt når jeg holdt meg våken hele natten på mørke soverom. Når de jeg skulle fotografere sovnet, skjedde det noe med hele atmosfæren i rommet. Tankene blir annerledes, det man kan se blir forstørret i mørket. Disse følelsene forsøkte jeg å fotografere, jeg brukte tilstanden og mentaliteten som oppsto i rommet, fortalte Marie. Hun viste videre hvordan boken handlet om mennesker i søvn, mens utstillingen ble ganske annerledes: Den handlet mer om en følelse. 

– Når jeg jobber med et rom til utstillingen vil jeg at de besøkende skal gå inn i noe, nesten bli en del av den. Jeg er opptatt av helheten og at fotografiene får en funksjon sammen, sa Marie Sjøvold. 

De åtte NJP-fotografene presenterte sine prosjekter kort for mentorene, og fortalte blant annet om hvor de er i prosessen, utfordringer de har møtt, stil, konsepter og ideer. Deretter ble de delt i to grupper med hver sin mentor. De brukte timer på redigering og diskusjoner, før gruppene dagen etter skiftet mentor.

Bilder fra prosjektet til fotograf Paul Sigve Amundsen.

Paul Sigve Amundsen: Kontinent i krise

Pauls Sigve Amundsens prosjekt Europa startet i 2015, da kontinentet på mange måter var i en krise, både økonomisk og utfordringer med flyktninger. Les mer om hans NJP-prosjekt her.

– Jeg var vel selv også i en slags krise, siden mediebransjen var i trøbbel. Derfor tenkte jeg at jeg ville lage et siste stort prosjekt før jeg måtte finne noe annet enn fotografering å leve av, sa Amundsen med en blanding av humor og alvor.

Han kjøpte seg et storformat kamera og begynte arbeidet med å reise alene rundt i Europa.

– Ofte sier jeg til meg selv; dette var en dum ide… Jeg bruker et kamera fra 1969, et Linhoff, jeg bruker kun én linse og og den samme svart/hvitt filmen. Jeg ønsker å ha ett samlet språk for dette prosjektet, hvor jeg tar portretter og landskaper, fortalte han.

Paul Sigve Amundsen har et enormt materiale etter å ha besøkt 31 land. Frem til høsten skal han reise til de fem siste landene. I Holmsbu ble det brukt mye tid på å redigere ned prosjektet.

Fred Ivar Klemetsen viser frem sitt prosjekt til (fra venstre) Rune Eraker, Line Ørnes Søndergaard, Therese Alice Sanne, Katinka Goldberg, Monica Strømdahl og mentor Marie Sjøvold.

Fred Ivar Klemetsen: Drar tilbake

Fotograf Fred Ivar Klemetsen har valgt å bytte prosjekt på grunn av problemer med tilgang. Han viste frem et prosjekt han jobbet mye med for 20 år siden. Nå skal han returnere til menneskene han møtte den gangen.

– Jeg skal jobbe både med selvportretter og møte de jeg fotograferte i blant annet Brasil. For 20 år siden tok jeg intime og nære bilder, nå vil jeg treffe dem igjen for å se hvordan vårt forhold er i dag og hvordan deres liv har blitt, fortalte Klemetsen.  

Line Ørnes Søndergaard: Flere kapitler

– Jeg har vært i tre områder i Europa så langt og jeg planlegger neste del av historien fra et land sør i Europa. Disse siste kapitlene er fortsatt i planleggingsfasen, fortalte Line Ørnes Søndergaard. I dag er kontinentet i endring, og Line reiser for å betrakte dagens Europa og europeeren, et Europa som ofte preges av avstand og økte forskjeller. Les mer om hennes prosjekt her.

Hun ønsker å ta for seg forskjellige tendenser, som fattigdom, innvandring og utenforskap.

– Mitt ønsker er at hvert kapittel blir en historie i seg selv, og samtidig at de til sammen utgjør en større historie. 

Prosjektet til fotograf Katinka Goldberg redigeres.

Katinka Goldberg: Følger fluktruten 

Prosjektet til Katinka Goldberg handler om hennes jødiske bakgrunn og hva minnene om blant annet flukt gjør med generasjoner etterpå. Til sommeren skal hun gå den samme fluktruten som hennes mormor gikk da hun rømte fra Trondheim til Sverige under andre verdenskrig.

– Jeg har vært i Trondheim der jeg møtte en kvinne som visste masse om min familie som jeg ikke var klar over. Blant annet fikk jeg informasjon om mange slektninger som hverken jeg eller min mor har vært klar over.

Goldberg fant også en dagbok som hennes mormor skrev etter at hun hadde gjennomført flukten til Sverige.

– Jeg har mange små deler i dette store prosjektet. Jeg bruker portretter, kollager, fotoalbum og arkivbilder, fortalte hun.

Monica Strømdahl: Besøkt seks stater i USA

– Jeg dokumenterer en måte å leve på. Det er hundretusenvis av registrerte hjemløse som bor dager, uker eller måneder på flophouses, en type moteller der folk kan bo lenge, fortalte Monica Strømdahl da hun viste frem det store materialet hun har så langt i prosjektet sitt. Les mer om NJP-prosjektet hennes her.

Hun har brukt flere måneder på å besøke disse forslitte motellene i USA. Her dokumenterer hun livene der før de forsvinner. Hotellene er rammen, men det er menneskene og hverdagen som står i fokus.

– Jeg har vært i seks forskjellige stater, de siste bildene så langt tok jeg for to uker siden, sa hun.  

Fotograf Elin Høyland (til høyre) redigerer sitt prosjekt «Helt Konge». Sammen med fra venstre Katinka Goldberg, mentor Marie Sjøvold og fotograf Damian Heinisch.

Elin Høyland: Helt konge

– Det hele startet med et bestemt fotografi. Jeg hadde en utstilling ved en fyrtårn, og da så jeg et bilde av kong Olav henge på veggen i fyrtårnet. Jeg fortsatte å legge merke til disse kongeportrettene som henger på alle mulige steder, sa Høyland. Les hennes prosjektbeskrivelse her.

– Nå fotograferer jeg vegger som er dekorert med bilder av medlemmer av kongefamilien, og tallerkener som brukes som pynt med motiver av den norske kongefamilien. Jeg vil dokumentere hvordan disse portrettene faktisk ser ut, men jeg vil også vise hvordan og hvorfor folk henger opp disse bildene i sine hjem, fortalte fotografen.

Hun har allerede dokumentert en rekke hjem.

– Mye av vår historie er modernisert og forsvunnet, men folk fortsetter å henge opp disse bildene av de kongelige. Jeg vil finne ut hvor folk henger opp bildene og hvordan de brukes, sa Høyland.

Det enorme prosjektet til Damian Heinisch presenteres for resten av NJP-gruppen etter tre dager med redigering og diskusjoner.

Damian Heinisch: Fortid og nåtid

– Jeg leste min bestefars dagbok fra tiden da han som tysker ble deportert til Sovjetunionen (Ukraina) i  1945. Det forandret livet mitt og gjorde at jeg måtte ta tak i denne historien. I løpet av dette prosjektet har jeg reist til fire land, som alle har en forbindelse til meg og min familie; Ukraina, Polen, Tyskland og Norge, fortalte Heinisch om sitt enorme prosjekt. 

Det er delt i fire deler. Damian har fotografert sitt liv i Norge, han har besøkt Polen hvor han vokste opp, han har dokumentert sin fars liv i Tyskland og han har brukt mye tid i Ukraina.

– Jeg har brukt en spesifikk teknikk i hvert av de fire kapitlene. Dette er fire deler som alle er forbundet med hverandre, sa fotografen.

Fotograf Therese Alice Sanne (ved datamaskinen) viser frem fotografier fra sitt prosjekt til mentorer, redaktører og fotografene i NJP.

Therese Alice Sanne: Mental helse

– En av fem unge sliter med mental helse. Dette er noe som er usynlig og hvordan skal jeg som fotograf klare å vise dette med bilder?, spurte Therese Alice Sanne. Hun har brukt tid på Gaustad sykehus og hun har fulgt en ung jente i Trondheim med depresjon. Under workshopen ble det blant annet brukt mye tid på å diskutere hennes tilnærming og bildespråk.

– Jeg har tilbragt mye tid med henne, og det er en krevende prosess. I tillegg har jeg møtt og fotografert andre unge mennesker med psykiske lidelser, fortalte Sanne, som de neste månedene vil jobbe videre med mennesker med psykiske utfordringer.

Frem til tidlig høst 2018 vil fotografene jobbe videre med sine prosjekter, før de møtes i Oslo sammen med de tre redaktørene og forelegger Gösta Flemming for å gjøre den endelige redigeringen for den fjerde NJP-boken.

I tre dager ble prosjektene til de åtte NJP-fotografene redigert og diskutert.

This site is registered on wpml.org as a development site.