«Jeg vil portrettere unge menn fra Holmlia i aldersgruppen 15-25 år fordi jeg tror at det er mange fortellinger vi ikke får med oss i det offentlige ordskiftet. Jeg ser for meg en kombinasjon av oppstilte portretter, reportasjebilder og landskap», skriver fotograf Brian Cliff Olguin om sitt prosjekt Bror.

«Jeg kom til Norge da jeg var syv. Etter en kort på måned på Ammerud fant pappa ut at vi kunne prøve en annen kant av byen. Et sted hvor blokkene var lavere, rekkehusene var flere og badestranda bare en liten gåtur unna. Ikke kostet husleiene skjorta heller», forteller han i sin prosjektbeskrivelse.

Videre skriver han:

«Min oppvekst på Holmlia var trygg og lykkelig. Jeg vil tro den ikke var veldig ulik den andre barn har rundt om i landet. Byen, eller Oslo sentrum, var et sted som hadde kino og McDonalds, men vi var stort sett på Holmlia. Drømmen var å få Kino og ”Mækkern” på Holmlia senter.»

«Det var ikke før jeg begynte på videregående i byen at jeg skjønte andre hadde tydelige forestillinger om hvordan det var på Holmlia, mye tydeligere enn jeg hadde om Røa og Kjelsås. “Går dere med kniv?” og “røyker dere hasj?”, var spørsmål jeg ble vant til. Et rasistisk motivert drap skulle etterhvert gi Holmlia en enda dystrere plass på kartet.» 

«Ungdomsskoleklassen min hadde hatt folk med bakgrunn fra Pakistan, Somalia, Iran, Chile, India og Norge. Men det hadde aldri vært ikke så viktig. Det viktigste var å være kul.»

«Jeg bodde lenge på Holmlia, til jeg var godt inne i tyveårene. I dag er det circa ti år siden jeg flyttet inn til bykjernen. I dag kjenner jeg nesten ingen i hjembydelen min. Men det jeg kjenner igjen er hvordan det snakkes om Holmlia. Det er sjeldent i positive ordelag, forestillingene til klassekameratene fra videregående er ikke foreldet, de er høyst levende. I disse situasjonene opplever jeg at de som vil snakke om Holmlia forventer at jeg skal forsvare bydelen jeg kommer fra. Si at ingen går med kniv og at alt er bare bra. Jeg pleier heller å nevne naturen. Da blir de overrasket.»

«Bildet mange har av Holmlia har rot i flere sannheter, det er et bilde bygd over tid.  Som at Holmlia er i en bydel med mange lavinntekstfamilier. At noen ungdommer danner gjenger og driver med organisert kriminalitet. Samtidig er det ikke jentene med innvandrerbakgrunn folk er bekymret over. Foreldrene er mer beskyttende ovenfor jentene. De gjennomfører både videregående og høyere utdanning. Ofte med bedre resultater enn majoritetsungdom.»

«Den som leser seg litt opp vet at bekymringen særlig handler om guttene. Det er mer sannsynlig at de faller fra videregående, mer sannsynlig at de sliter med å få seg jobb, mer sannsynlig at de faller utenfor og havner på kjøret med gjenger. Dette er bildet rapportene tegner, dette er casene fra den daglige mediedekningen. Men det er, og bør ikke være, det eneste.»

«Jeg ønsker verken å reprodusere negative eller positive stereotypier.  Først nå er jeg på et punkt hvor jeg har den riktige balansen mellom nærhet og distanse til stedet, slik at jeg vil kunne tilnærme meg det med visuell åpenhet.»

Brian Cliff Olguin vil portrettere unge menn fra Holmlia i aldersgruppen 15-25 år fordi han tror at det er mange fortellinger vi ikke får med oss i det offentlige ordskiftet. Han ser for seg en kombinasjon av oppstilte portretter, reportasjebilder og landskap. Prosjektet handler om å vise både de som har falt utenfor, og de som klarer seg helt fint. Han vil ta guttene på alvor ved å høre på hva det er de bekymrer seg for.

Arbeidstittelen “Bror” er ment som en referanse til hverdagsspråket til ungdom på Holmlia. Det er en tiltaleform mellom gutter og menn – et 2000-tallets “kamerat”.