I Can Still Hear the Sea er et prosjekt som springer ut av Chris Harrison sine tidligere arbeider: I Belong Jarrow, hans første monografi, utgitt av Schilt (2013) og Copper Horses, soloutstillingen han hadde for det 16. Bradford Fellowship ved the National Media Museum (2015).

I løpet av de to siste årene har Chris Harrison kommet fram til at begge hans tidligere arbeider egentlig er mindre deler av en langt større fortelling. I NJP vil derfor arbeidet hans  utvides til å bli prosjektet I Can Still Hear the Sea.

Det er en utforsking av hva det vil si å tilhøre arbeiderklassen i et post-industrielt samfunn. Dette arbeidet er et forsøk på å gjenerobre fortellingen om arbeiderklasselivet slik den er blitt skapt og belyst av velmenende utenforstående.

Harrison skriver om sitt første prosjekt:

«I Belong Jarrow er et forsøk på å ta tilbake landskapet som formet meg. Jarrow, i nordøst-England, er en by med en sterk industriell og politisk historie, berømt gjennom fotografier til de store dokumentaristene Bill Brandt og Chris Killip. Etter 20 års fravær dro jeg tilbake for å møte det Jarrow som jeg husket. Ved å gjøre det, forteller jeg en annen historie om stedet der jeg vokste opp, et sted jeg ikke gjenkjente i de kornete svart-hvitt-fotografiene til Brandt og Killip.»

Videre skriver han om Copper Houses fra 2015:

«I Copper Horses utforsket jeg det forholdet jeg hadde til faren min da jeg var gutt. Ved å plukke fra hverandre bormaskinen faren min brukte i Reyrolles-fabrikken hele sitt arbeidsliv, og ved å fotografere hver enkelt del, håpet jeg å menneskeliggjøre mysteriet ved hardt arbeid som kjennetegnet faren min. Sammenstilt med minner i form av stilleben, forsøkte jeg å lage et portrett av en mann og hans daglige kamp mot maskinen for å brødfø familien.»

Ved å bruke en blanding av fotografiske sjangrer, bundet sammen med en fortellerstemme, håper Harrison å bryte med de utslitte tropene kaos, misere og skitne barn. Ved å fotografere Jarrow med et forståelsesfullt blikk og i klare farger, i tradisjonen etter kunstnere som Stephen Shore, og ved hjelp av venner, bekjente og familie, søker han å framstille et annet bilde av post-industrielle byer i Brexit-æraen.

Chris Harrison kommer fra et sted med en rik tradisjon for historiefortelling, og han vil utdype arbeidet ved hjelp av personlige minner, familiehistorier og anekdoter som både vil bli framstilt visuelt som stilleben og som korte tekster sammenstilt med fotografiene. 

Harrison sier om sitt prosjekt:

«Gjennom I Can Still Hear the Sea håper jeg å skape et arbeid som ikke viser publikum hvordan det å tilhøre arbeiderklassen ser ut, men hvordan det føles. Jeg vil forsøke å skildre en verden som ofte er bevisst oversett eller sett ned på.»