Med serien Undertaking utforsker Geir Moseid i hvilken grad sosiale, politiske og psykologiske ideer og tankesett former vårt samfunn. Og i forlengelsen hvordan statlig kontroll, gruppementalitet og fremmedfrykt setter sitt preg på vår oppførsel og sameksistens.

Moseid forteller om sitt NJP-prosjekt:

«Gjennom en utdatert retorikk, og gammelt hat, har verden gjennomgått et skifte over de siste tiår. Frykt ser ut til å ha blitt en ledende drivkraft  forhold til hvordan vi forholder oss til hverandre. Sannhet har blitt et flytende begrep, både hva nyheter, fotografi, vitenskap og statistikker angår.  Dette har ført til et samfunn drevet av polariseringer og en udefinert redsel. I verden full av informasjon og meninger, fremstår fakta og fiksjon som sidestilte, og med dette som startsted ønsker jeg og lage tvetydige bilder som bygger opp under denne usikkerheten. 

Dette er en frykt jeg selv kjenner på og som jeg ønsker å konfrontere gjennom mine bilder. Jeg opplever i større grad enn før at mennesker ikke er velvillige i sin tilnærming til andre, en form for egoistisk tankegang, med en reel skepsis ovenfor det de ikke forstår eller kan kontrollere. Dette er en utvikling som jeg finner problematisk og vanskelig, uansett om jeg møter den blant venner, i politikken eller i media.

Jeg lager bilder som er uhåndgripelige, og som forhåpentligvis utløser et minne eller et innbilt sted hos betrakteren.  Kombinasjonen mellom cinematografiske elementer og hverdagslige motiver gjør at bildene beveger seg mellom fakta og fiksjon, det sette eller det opplevde, hvor det logiske eksisterer i samspill med det irrasjonelle og overtroiske. 

Det ligger i hjemmets natur at en kan segregere seg fra andre mennesker og dele private øyeblikk uten det offentliges granskende blikk, men det er også i denne avgrensingen at hjemmets dualitet gir seg tilkjenne. Bildene portretterer det hverdagslige med et vakkert og rolig blikk, men hvor det ved nærere lesning oppstår motstridende følelser rundt situasjonens avbildning, på grunn av motivenes mørke undertoner og personenes forhold til samfunnet utenfor.  

Den usikkerheten som oppstår i møte med motivene trekker leseren inn i seg selv i en søken etter lignende følelser basert på egne erfaringer fra egne hjem, et personlig rom for sosial refleksjon som forhåpentligvis også fordrer for et mer empatisk blikk på verden rundt oss. 

Bildene lengter etter et konsentrert blikk, noe som er et motstykke til hvordan man forholder seg til bilder på daglig basis, hvor bombardementet av bilder i offentlig rom og i media ofte ikke blir gitt verken nok tid eller tanke. Arbeidene ønsker således å skape et rom hvor tid blir reflektert, hvor ikke bare ideen om hva som er flyktig og forgjengelig blir overveid, men også hva som vil bestå og forbli varig.»