Javad Parsas fotoprosjekt Eksil iranere startet i 2009. Tusenvis av mennesker må forlate Iran hvert år, drevet av en mangel på politisk, religiøs og sosial frihet i jakten på et bedre liv. Flertallet av mennesker på flukt ut av landet velger vanligvis å reise til Storbritannia, Tyrkia, Europa, USA og Australia.

Javad Parsa skriver i sin prosjektbeskrivelse om sin bakgrunn, som også danner bakteppet for sitt NJP-prosjekt:

«Jeg begynte med fotografering når jeg var 18 år, og som 19-åring kom jeg til Teheran fra hjembyen min Sari i Nord–Iran, fire år før valget. Jeg begynte som frilanser, og fikk etter hvert drømmejobben i Fars News Agency, Irans største nyhetsbyrå. Jeg reiste i inn- og utland, møtte ledere og presidenter.

Presidentvalgkampen hadde vært intens i juni 2009. For første gang i landets historie var det direktesendte iranske tv-debatter mellom kandidatene, og engasjementet blant velgerne var stort. Mens sluttstriden sto mellom den sittende presidenten Mahmoud Ahmadinejad og den uttalte favoritten, reformvennlige Mir-Hossein Mousavi, trodde mange på etterlengtede endringer i det iranske samfunnet.

Men Ahmadinejad ble utropt til vinner igjen med over 60 prosent av stemmene. Protestene mot antatt valgfusk lot ikke vente på seg. Millioner tok til gatene. I nyhetsbyrået Fars fikk fotografene instruks om ikke å ta bilder av demonstrasjonene mot regimet.

Men jeg gikk selvfølgelig ut på gata og fotograferte. Det var millioner der ute. Alle tenkte at nå, nå er revolusjonen her. Jeg begynte og jobbe som frilansfotograf for det franske fotobyrået Sipa Press. En dag så jeg mitt eget fotografi på coveret av Time Magazine. Jeg fikk litt sjokk.

En dag ble alle fotografene kalt inn til møte med redaktøren. Han sa de visste at to fotografer sendte bilder til utlandet, og at de fikk mye penger for dette. Han sa også at når de fikk greie på hvem det var, ville det bli veldig vanskelig for byråledelsen, siden fotografene visste det var forbudt. Jeg ble veldig redd, den ene var jo meg.

Jeg fant ut at jeg ikke kunne vente, jeg måtte dra med en gang. Jeg kjøpte flybillett til Ankara. Tyrkia er ett av få land som ikke krever visum av iranere. Jeg kjente ingen i Tyrkia og ble oppfordret av en fotografvenn bosatt i Paris om å melde seg til FN og fortelle sin historie. Det rådet fulgte jeg.

Noen måneder seinere får vi beskjed fra FNs høykommisær for flyktninger om at vi skulle til Norge.

I Tyrkia begynte jeg å fotografere eksil iranere. I mitt nye liv har jeg møtt mange iranske innvandrere, og jeg bestemte meg for å dokumentere aspekter av deres liv. De har alle forskjellige grunner for å ha forlatt sitt moderlandet. Men alle jeg snakket med håpet at de en dag kunne vende tilbake til Iran.

Dette prosjektet er min personlige historie om iranske diasporaen verden rundt. Dette er min mulighet til å leve, drøm og ser hver dag verden med nye øyne uten å glemme mitt hjemland.»