Nylig samlet NJP-fotografene seg i Holmsbu for en tre dager lang workshop. Bildeseriene som ble redigert kommer i den femte utgaven av NJP-boken. 

Corona-pandemien har satt en stopper for de fleste samlingene til fotografene som er med i den femte runden av NJP. Men med myndighetenes oppmykning av restriksjonene, kunne endelig de ni møtes til workshop sammen med mentorene Rune Eraker, Laara Matsen og Espen Rasmussen. Katinka Goldberg, fotokunstner og tidligere deltaker i NJP, var med som gjesteredigerer under samlingen. 

Sofie Amalie Klougart har tilbragt tid sammen med masaiene på Zanzibar. Hennes prosjekt, som er fotografert på film, ble redigert som det første under workshopen. – Jeg forsøker å dokumentere en kultur som er i ferd med å forsvinne mens verden ser på. Jeg ønsker å vise frem deres kultur på en annen måte enn den stereotype måten, jeg vil vise konsekvensene av grådighet og kapitalisme og hvordan dette har påvirket masaiene, forteller Klougart. 

Christian Belgauxs prosjekt har tittelen Retrotopia og han har de siste årene undersøkt Europas identitetskrise ved å se på hvordan historien vi omgir oss med påvirket hvordan vi forholder oss til hverandre.

– Identitetskrisen handler om hvem vi er som folk i Europa sett opp mot historien vår. Strømningene vi ser i samfunnet i dag gjør at det er et behov for et oppgjør med vår fortid. Samtidig finnes det krefter som kjemper mot dette oppgjøret, noe som fører til polarisering. Et tydelig eksempel på det er jo Brexit, sier Belgaux. 

Han har jobbet bevisst med estetikken i prosjektet. – Det er denne måten jeg fotograferer på når jeg er fri og frank (som fotograf). Jeg jobber veldig intuitivt og responderer på omverdenen med mitt kamera der og da, forteller han. 

Fotograf Chris Harrison har reist hjem for å jobbe med sitt prosjekt. Til hjemstedet Jarrow som ligger nord-øst i England. Et industristed som er dypt preget av hvordan media har portrettert industridød og fattigdom.

– Dette er et prosjekt om Jarrow og alle de fantastiske folkene som bor der. Media har i alle år fortalt historien om dette stedet som om det er noe galt med menneskene som bor der. Men det er de strukturelle problemene som er til stede. Det er ikke noe galt med de nydelige menneskene i området. Mitt prosjekt blir en motstemme, der jeg dokumenterer det vakre jeg ser, forteller han. 

Siden 2016 har Katinka Hustad besøkt forstaden Murino til St. Petersburg to ganger hvert år. Et ganske nybygget sted hvor unge russere har etablert seg. – Første gang jeg kom dit var det ingen ting, da hadde folk nettopp begynt å flytte inn. Jeg ble fascinert av å undersøke livene til de som flyttet dit. Siden har det blitt et mer og mer komplekst prosjekt for hver gang jeg har besøkt forstaden, sier Hustad. 

Hvordan preger dagens politiske retorikk og klima måten vi tenker om hverandre på og hvordan vi forholder oss til hverandre? Det er et spørsmål fotograf Geir Moseid har jobbet med i nesten tre år som sitt NJP-prosjekt. Han forteller at han jobber på en måte der han blander iscenesettelse og fakta, der noe er fiksjon og annet er hundre prosent dokumentarisk.

– I dag settes grupper opp mot hverandre uten fakta og uten videre refleksjon. Fakta og fiksjon blandes og misbrukes. Dette har helt klart påvirket måten jeg jobber med mitt prosjekt, forteller Moseid. Han forteller videre at han nesten alltid jobber med bildeserier.

– Ved å jobbe i serie oppstår det noen tomrom som betrakteren selv vil og kan fylle inn. På denne måten jobber jeg med bilder som viser mennesker og landskapsbilder. Der disse bildene får et samspill og gjør historien større, forteller han. 

– Jeg vil gi betrakteren en innblikk inn i det jødiske liv i den vestlige verden. Jeg vil vise folk hva det vil si å være jødisk, forteller Nora Savosnick. Hun har jobbet med prosjektet av og på i fire år nå, i både Norge, USA og Israel.

– Dette er jo et veldig personlig prosjekt, siden jeg selv også er jødisk. Og jeg ønsker å jobbe videre med det. Hvor lenge vet jeg ikke, det kan godt være det tar med 40 år før jeg er ferdig, sier Nora, som planlegger en reise til Ungarn sammen med sin mor som neste del i prosjektet. 

Javad Parsa flyktet fra Iran etter at et av hans bilder av demonstrasjoner i Tehran kom på forsiden av Time magazine. I Tyrkia begynte han å fotografere eksil-iranere i 2009. Siden den gang har han reist verden rundt for å dokumentere sine landsmenns liv. Blant annet i Canada, USA, Frankrike, Spania og Sverige.

– I 2013 begynte jeg med prosjektet i Norge da jeg var med i World Press Photo Masterclass. Siden har det bare blitt større og større. Jeg bruker mye tid på research for å finne menneskene og historiene. Så reiser jeg ut for å dokumentere livene deres. Dette er min mulighet til å se verden på min måte uten å glemme mitt eget hjemland, forteller Javad Parsa. 

Brian Cliff Olguins prosjekt Bror handler om hverdagen til ungdom på Holmlia, den hverdagen som til vanlig ikke vises så mye. – Jeg har selv vokst opp på Holmlia og kjenner ikke igjen det som formidles derfra i media: Kriminalitet, gjenger, hvor farlig det er og hvor mørkt det er. Jeg ønsker å skape et mye mer nyansert inntrykk av stedet og de unge som bor der, forteller Olguin.

Han har hengt med ungdom i alderen 14 til 19 år, og noen som er eldre. – Noe som har vært fint å se er hvor mye de støtter hverandre og heier på hverandre. I starten var disse guttene mistenksomme til meg som fotograf. Men med min bakgrunn fra Holmlia samt en smule tålmodighet og tilstedeværelse, har jeg fått deres tillit, forteller han. 

Maria Pasenau har jobbet med kjønn, kjønnsroller og sterke kvinner som tar plass. – De viser seg fra en side som er sterk og annerledes. Det handler ikke om at man skal være pen eller sexy, ikke den seksualiserte kvinnekroppen, men heller vise seg fra en annen og mer ærlig side, forteller Passenau.

Prosjektet setter spørsmålstegn ved hva kjønn egentlig er og hvordan det defineres. – Hva gjør meg til en kvinne? Hvorfor blir jeg seksualisert? Hva slags forventninger har man til sitt eget kjønn? Det er spørsmål som opptar meg, sier hun. Bildene blir mye til i fotografens daglige liv, mens andre blir til på reiser.

– Jeg har alltid med meg et kamera, og de fleste bildene er av folk jeg kjenner, venner eller meg selv. Så det er en intim måte å jobbe på. Fotograferingen er helt klart en del av min hverdag, sier hun.